tirsdag 5. oktober 2010

Det skal ikke være lett å få seg en utdannelse i dette landet.

Jeg fikk innvilget atføringspenger (arbeidsavklaringspenger) i 2006, før jeg dro et år på folkehøgskule (fhs) på Moi i Rogaland. Innvilgelsen fikk jeg på grunnlag av "selvstendighetstrening", og avtalen var at når jeg kom hjem igjen etter et år, skulle vi diskutere planene videre. Vel og bra. Når jeg kom hjem igjen, gjorde jeg et overslag, og begynte å studere psykologi - eller rettere sagt, fortsatte, da jeg gikk årsstudium i psykologi før fhs. Det originale håpet var å komme inn på profesjonskurset, noe jeg ikke helt overraskende ikke klarte - noen veldig flittig student er jeg ikke. Så jeg fortsatte i stedet på en bachelor, som skulle vise seg å være vanskelig å fullføre. Nå skal det sies at psykologi allerede i utgangspunktet var et lite "offer" fra min side - ikke det jeg hadde mest lyst til, men det som var mest trolig at jeg ville få jobb etter. Jobb hadde for øvrig også krevd en master av meg, da jeg alltid vil bli bortvalgt hvis arbeidsgiver har et valg, så jo mer utdanning, jo bedre. Bacheloroppgaven, som er obligatorisk for en fullført bachelor, gikk til helvete to ganger, og jeg ga opp, uten et snev av motivasjon til å fortsette.

Jeg var i alle fall litt heldig, da, siden min saksbehandler på NAV godtok dette, og avsluttet psykologi"saken" rett etter påske i 2010. Så var det å planlegge hva som skulle skje videre. Jeg hadde ønsker, nokså realistiske etter min mening, og min saksbehandler var i alle fall delvis positivt innstilt. Mitt ønske var å begynne på musikkonservatoriet, på et spesialtilpasset studieløp. Å komme inn på normalt opptak vil være nokså vanskelig for meg, delvis fordi det krever en opptakseksamen proppfull av musikkteori, noe jeg aldri har lært, men hovedsakelig fordi det obligatoriske andreinstrumentet er piano, noe jeg er fysisk forhindret fra å klare å spille. Stive ledd i hendene betyr at jeg ikke har litt sjans en gang til å nå over akkordene. Min saksbehandler syntes at dette hørtes ut som en brukbar plan, og tok den videre opp til de avgjørende makter - som kvikt sa at det hadde de ikke penger til. De foretrakk at jeg fortsetter på arbeidsavklaringspenger/uføretrygd, heller enn å skaffe meg en utdannelse jeg faktisk kan bruke til noe.

Så nå går jeg her, uten å gjøre så veldig mye med livet, og legger mulige planer med min fløytelærer om hvordan vi kan "lure" systemet og få meg inn uavhengig av hva NAV sier. Dette krever at jeg lærer meg musikkteori før opptakseksamen i mars... Musikkteori de fleste lærer over 3 år på musikklinjen på videregående.

Ser ut som om min beste backupplan er å flytte til en annen by og finne noe helt annet å gjøre. Men jeg må jo fremdeles forholde meg til et NAVkontor, men da et der jeg ikke kjenner noen, og ingen kjenner min sak. Ikke noe jeg ser frem til...

Kom igjen, NAV! Samarbeid!

Retten til å leve sitt liv.

Dagsavisen.no hadde 28/9 en artikkel om Anders Larsen-Haug og Stine Machlar, to rullestolbrukere i hver sin kommune (Bærum og Trondhjem, respektivt). Han har fått innvilget BPA, og lever livet på sine egne premisser. Hun har fått avslag på BPA, siden hun bor i lag med familien og kan få hjelp av de. Når hun så spør kommunen hva som skjer når hun ønsker å flytte for seg selv, får hun til svar at der er mange omsorgsboliger tilgjengelig.

Per i dag er ikke BPA en rettighet i Norge, kun et tilbud hver enkelt kommune bestemmer om de skal tilby. Heldig som jeg er, har jeg endt opp i det som antagentlig vis er en av Norges beste kommuner når det kommer til individuelt tilpasset støtte og hjelpemiddeltilbud (kan til tider være vanskelig å forstå, men sånn er det altså). Tromsø kommune har aldri gitt meg problemer med noe av dette, og jeg vet hvor heldig jeg er. 41,5 timer med BPA i uken betyr at jeg kan bo i min egen leilighet, i lag med en vennine, jeg har mulighet til å studere som jeg ønsker, og skulle jeg føle for å sitte til klokken 3 på natten og spille World of Warcraft eller lese, så kan jeg gjøre det. Den friheten er veldig god å ha. Nå skal det også påpekes at jeg fikk innvilget BPA før jeg flyttet hjemmefra, mens flytteplanene bare var meget vage og stemplet med et stort "en gang i fremtiden".

At BPA ikke enda er en rettighet er en foreløpig trist sannhet, og jeg kan bare håpe at rettighetsfestelsen kommer så fort som mulig. I så måte kan jeg bare si at alle som kan, må støtte Mitt Liv-kampanjen, som jobber for dette. Jeg vil gå så langt som å si at å nekte noen som kan ha nytte av BPA å få tilbudet er et brudd på menneskerettighetene, som sier at (mine kommentarer i kursiv):

  • Artikkel 3:
    Enhver har rett til liv, frihet, og personlig sikkerhet. Frihet er stikkordet her...

  • Artikkel 5:
    Ingen må utsettes for tortur eller grusomhet, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Jeg vil påstå at å nektes BPA kan kalles nedverdigende behandling)

  • Artikkel 12:
    Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep. Vilkårlig, eller i alle fall unødvendig innblanding i privatliv, er et ganske direkte resultat av å være tvunget til å flytte på institusjon.

  • Artikkel 22:
    Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.Uunværlig for hans verdighet. Tror ikke denne trenger noen videre kommentar.

  • Artikkel 23:
    1. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
    2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
    3. Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
    4. Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.Hvilket arbeid skal du kunne ta hvis du ikke får muligheten til en utdannelse først, i alle fall i dagens Norge? Vernet fabrikk? Har du et hjelpebehov, inkluderer det også utdannelsessituasjonen din.

  • Artikkel 26:
    1. Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementærundervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.
    2. Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
    3. Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.Igjen, har du et hjelpebehov, inkluderer dette også utdanningssituasjon. Med andre ord, BPA kan fullt mulig være eneste gode ordning for å få seg en utdannelse.

  • Artikkel 27:
    1. Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder.
    2. Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.Hvordan delta hvis du ikke kan forlate hjemmet grunnet manglende assistanse?

  • Kilde: http://no.wikisource.org/wiki/Verdenserklæringen_om_Menneskerettighetene


Dette kan kanskje virke litt vel dramatisk, men jeg vil fremdeles påstå at det er en redelig observasjon. Jeg er i utgangspunktet ikke politisk aktiv (eller i det hele tatt interessert), men dette temaet har fått meg til å hisse meg litt opp, og jeg må vel unnskylde hvis jeg oppfattes som litt besk eller uerfaren. Jeg har ikke selv noen grunn til å være bitter angående BPAsaken, men jeg er likevel litt bitter på andres vegne. Det er på høy tid at Norge, et av verdens rikeste land, får fingeren ut og gjør BPA til en rettighet! Alle har retten til å leve sitt eget liv slik de anser som best!

Et sted å begynne.

I denne første posten tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om meg selv, i tillegg til å kommentere på hvorfor jeg laget denne bloggen - det føles som en bedre start enn å bare hive seg i det, uten noen form for bakgrunn.

Så...
Om meg
Jeg er en jente på 24 år, originalt fra Bergen (som forklarer at jeg stort sett ikke bruker hunkjønnsbøyninger), men som har bodd i Tromsø stort sett hele sitt liv - vi flyttet hit da jeg var 6. Jeg leker student, men gjør ikke så mye på den fronten for tiden. Dette er i stor grad NAV sin feil, noe jeg kommer til å komme tilbake til gang på gang (ikke glad i NAV).

Jeg er født med en nevromuskulær sykdom kalt Limb Girdle Type 2I, som visstnok er den vanligst forekommende typen av Limb Girdle i Norge. Jeg ble diagnostisert første gang da jeg var ca 3 år, da med en muskeldystrofi av ukjent type, og fikk den endelige diagnosen da jeg var 20. Det var en "stor" dag, da jeg kunne rekke tunge til alle ekspertene på Universitetssykehuset Nord-Norge og si "det var det jeg sa", da de i mange år har ment at det jeg hadde ikke var Limb Girdle, mens jeg har ment at det var det siden jeg var 15 og første gang møtte en jente med Limb Girdle som hadde akkurat samme bevegelsesmønster som jeg hadde.

Siden 2006 har jeg fått atføringspenger av NAV (eller arbeidsavklaringspenger, som det nå heter), først til et år på folkehøgskule, og siden det til et tappert forsøk på en bachelor i psykologi. Det kunne gått bedre, og siden rett etter påske i 2010 har jeg stoppet det studiet ( med bare 30 studiepoeng manglende, men etter to stryk på bacheloroppgaven - som er obligatorisk - ga jeg opp, mye grunnet manglende motivasjon). Jeg får fremdeles arbeidsavklaringspenger av NAV, og har en gående krangel med de om hva jeg skal gjøre videre. De har visstnok ikke penger til å la meg gjøre det jeg har lyst til, så da er det visst billigere hvis jeg bare fortsetter på arbeidsavklaringspenger, selv om jeg ikke kommer noen vei. Men mer om dette senere, da det burde være mer enn nok for et eget innlegg.

Ellers spiller jeg fløyte på fritiden, noe jeg har gjort i 16 år nå (dette er mitt 17. år, hvis jeg ikke har feilberegnet fullstendig). I tillegg spiller jeg World of Warcraft, til tider nokså flittig, og raider i alle fall en gang i uken, om ikke oftere. Jeg elsker bøker og tegneserier, og leser en god del, selv om det har gått litt tregt i det siste. Mine bokprosjekter er: the Wheel of Time, et litt evigvarende prosjekt der jeg akkurat nå er på bok 10 (for andre gang), og gjerne skulle kommet gjennom både den og 11 og 12 før desember, siden bok 13 kommer da. Jeg er nokså nervøs for bok 12, siden Robert Jordan tross alt døde før den kom, og den er skrevet av Brandon Sanderson. Jeg håper han har klart å holde på den originale følelsen bøkene ga. Det andre bokprosjektet for tiden er the Sookie Stackhouse novels av Charlaine Harris. Denne serien er den jeg mer eller mindre aktivt leser for tiden, og jeg er nesten ferdig med bok nummer 5, Dead as a Doornail.

Ok, da tror jeg at jeg mer eller mindre har dekket meg selv (jeg har sikkert glemt masse, men det er ikke hver dag man skriver selvbiografier).

Så videre til neste tema!
Hvorfor enda en blog (til og med på norsk)?
Som noen kanskje har fått med seg, så diskuterer regjeringen for tiden om de skal rettighetsfeste ordningen om borgerstyrt personlig assistent (tidligere brukerstyrt personlig assistent; BPA). Dagsavisen.no hadde den 28/9 en artikkel om Anders Larsen-Haug og Stine Machlar, som begge sitter i rullestol, men som får forskjellige tilbud da de bor i forskjellige kommuner. Selv har jeg BPA og har hatt det siden 2007 (tror jeg), og det er ganske opprørende å se hvor stor forskjell det er fra kommune til kommune. Jeg går ikke nærmere inn i saken her, siden jeg har planer om et faktisk innlegg om saken, som jo også var grunnen til at jeg opprettet denne bloggen.

Jeg begynte så vidt å skrive på min livejournal, men kom til at det er for mange som leser den som ikke forstår norsk, og selv om jeg skrev mine tanker på engelsk, så ville alt kildemateriale være på norsk, noe jeg ikke er så begeistert for (ingen ting er så irriterende som å høre om en interessant sak, bare for å finne ut at linken til saken leder til en side på russisk...).

Dette er grunnen til at jeg nå har opprettet en norsk blog. Den kommer nok ikke til å bli oppdatert så alt for ofte, for det er jeg rett og slett elendig på, men den skal være et sted jeg kan gå og skrive mine meninger om alt som irriterer meg i norsk politikk og samfunn.